Salemkirken

Frykt ikke, bare tro!

I Mark. 5 leser vi en beretning om Jairus’ datter og kvinnen som rørte ved Jesu kappe:”Jesus dro igjen med båten over til den andre siden, og der samlet det seg en stor mengde om ham. Han holdt til ved sjøen, og da kom en av synagogeforstanderne som hette Jairus. Da han fikk se Jesus, kastet han seg ned for hans føtter og bønnfalt ham: ”Min lille datter holder på å dø. Kom og legg hendene på henne, så blir hun frisk og får leve.” Jesus gikk med ham, fulgt av en stor flokk som trengte seg inn på ham.”

Jairus var ikke hvem som helst. Han var en person med høy status og en av forstanderne som hadde ansvar for byens synagoge. Det betyr at tilhørte gruppen av religiøse ledere som stadig forfulgte Jesus. Men Jairus hadde et påtrengende behov. Hans lille datter var dødssyk, og legene kunne ikke gjøre noe mer for henne. I sin fortvilelse la Jairus all sin stolthet til side og oppsøkte Jesus for å be om hjelp. Slik er det også for oss i dag. Når det oppstår et behov som er stort nok, er vi villige til å ydmyke oss og søke hjelp. Det koster noe. Derfor er det ikke vanskelig å identifisere seg med Jairus i denne situasjonen.

Jesus hørte på Jairus og gikk med han til hans hus. Men så skjedde det noe på veien som forsinket miraklet:

”Nå var det en kvinne som der som hadde hatt blødninger i tolv år. Hun hadde vært behandlet av mange leger og lidd mye, og alt hun eide, hadde hun brukt uten å bli hjulpet; det var heller blitt verre med henne.

Hun hadde hørt om Jesus, og nå kom hun gjennom mengden og rørte ved kappen hans bakfra. For hun tenkte: ”Om jeg bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk.” Med en gang stanset blødningen, og hun merket at hun var blitt helbredet for plagen.”(Mark. 5: 25 – 29)

Jeg er ganske sikker på at det ikke var bare én person som rørte ved Jesu kappe den dagen, men minst to. Den andre var Jairus, som helt sikkert ble utålmodig og prøvde å få Jesus til å skynde seg. Det stod jo om livet for barnet hans. Og enda verre skulle det bli for den stakkars faren. Mens Jesus snakket med kvinnen som var blitt helbredet, kom det noen fra synagogeforstanderens hus og fortalte Jairus at datteren var død, slik at det ikke var noen grunn til å bry Mesteren lenger. Men Jesus hørte det som ble sagt, og oppmuntret synagogeforstanderen: ”Frykt ikke, bare tro!” (Mark. 5:36)

Mens vi venter på at Herren skal gripe inn og redde oss, blir ofte omstendighetene enda verre enn før. Ikke sjelden kommer det noe som forsinker det miraklet som vi venter på. Da hører vi to stemmer som forteller oss motstridende budskaper: ”Løpet er kjørt, det er slutt. Du kan like godt gi opp”, sier den ene. Mens den andre forteller oss at vi ikke skal frykte, men bare fortsette å tro. ”Barnet er ikke død; hun sover,” sa Jesus til den sørgende faren, og dette var et profetisk budskap som forløste tro på det miraklet som enda ikke hadde funnet sted.

”Alt er mulig for den som tror,” sier han i Mark. 9: 23. Men å tro er kanskje like vanskelig for oss som det var for Jairus. Når vi leser hva Paulus skriver i 2. Kor. 4: 8 – 9, forstår vi at det ikke er unormalt for kristne å oppleve vanskeligheter: ”Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er tvilrådige, men ikke fortvilet, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått ut.”

Salemkirken er ikke død, men sover. Jesus kommer til å si det samme til oss som han sa til Jairus. Det vil ikke nytte å kalle kjente predikanter eller arrangere store kampanjer for at menigheten skal vekkes opp igjen. Herren må selv legge sin hånd på oss, og han kommer til å gjøre det. Selv om det kommer noe eller noen som forsinker prosessen, må vi bare fortsette å tro. Jeg har en sterk fornemmelse av at noe viktig er på gang i Salemkirken. I beretningen om Jairus’ datter måtte de vantro bli igjen utenfor. Det etterlengtede miraklet vil komme - også til oss. Da er det viktig at du og jeg får lov å bli i huset og oppleve det.

September 09

Claudio Navarro